GOD NATT MIN SKATT

KAPITTEL 1

BAKEREN

Bakeren Det var en gang, for ikke så lenge siden, at det bodde en baker i et lite hus på en liten øy, langt langt fra land. Bakeren på øya langt langt fra land elsket å bake, og han gjorde lite annet. Han stod opp klokken fire om morgenen for å sette den første deigen, og det var bestandig deigen som skulle bli til frokostbriketter, baguetter, rundstykker med og uten solsikkefrø på toppen, 4-kornbrød og ostesnitzeliner.

Bakeren huset en skipskatt som het Annabelle og en hund av typen Grand Danois som het Fru Nesbit. Annabelle hadde tyve tær som følge av en naturlig utvelgelsesprosess der de skipskattene som kunne holde seg fast om bord i skipet under sterke vinder naturlig nok ble de som senere fikk muligheten til å sette nye skipskatter til verden. Hun hadde i tillegg en liten bjelle rundt halsen som bakerens kone, Ada, hadde festet der for å advare fugl, mus og fisk mot hennes mange klør.

Fru Nestbit derimot hadde bare fjorten tær. Ti fordelt på sine to frampoter, og fire fordelt på sin ene bakpote. Den andre poten mistet hun da hun var bare ti uker gammel og tråkket uforvarent i baret. Baret var denne gangen representert av en eldgammel revesaks som en tidligere beboer på øya hadde satt ut på et av dets nes i håp om å få en hval eller en blekksprut av matnyttig størrelse til middag. Det skjedde selvfølgelig ikke. Den ble glemt og mye senere gjenoppdaget en grufull ettermiddag mens bakeren var midt i den månedlige flatbrødbakingen nede i kjelleren.

Fru Nesbit lot seg dog aldri anfekte av litt kjødelig svinn. Bakerens kone spikket en substitutial pote til henne og slik hadde det seg dermed, at tospannet Annabelle og Fru Nesbit alltid kunne høres rundt om på den lille øya langt langt til havs. Tokk-tokk og klingeling.

Det underlige og særdeles merkelige med historien om bakeren i det lille huset på den lille øya langt langt over havets beksorte blikkstille bunn, er at han slett ikke hadde en eneste kunde. Ingen visste engang om den travle bedriften som fant sted på øya.

Da bakeren var svært ung, bare en liten gutt, og lenge før han faktisk ble baker, bodde han inne på fastlandet i en stor by. Byen vrimlet med folk og biler og trikker og hunder og fugler og koner og tykke menn i dress og smale piker med fletter i håret og alt det man kan se i en by av en viss størrelse. Bakeren in spe bodde sammen med sin mor og far i et hus på en bro. Den strakte seg slank og sped over elven som delte hele byen i to. Faren jobbet som trikkerenholder og moren plukket sopp som hun solgte på det store markedet nede ved stranden, der elven gikk i havet. En meget vakker dag i august gikk han, på sin fars ordre, fra sitt hjem mot bydelen som lå ut døren og til venstre. Han skulle til klutheklersken og hente ukens kluter som faren brukte for å polere trikkene. Disse klutene måtte være heklet i den mykeste silke og med en hekleteknikk bare enkefru Trèlle kjente til. Den lille gutten gikk alltid villig på kluthenteærend til enkefruen for hun hadde en sønn på hans egen alder som han kom veldig godt overens med.

Han kom dog bare ut døren til venstre og ca ti skritt av gårde før han ble innhyllet i den søteste duft. Han lukket øynene instinktivt som man kanskje gjør når en av de andre sansene tar fullstendig over, og luktet. Det var en myk lukt. Samtidig søt og full av krydderier. Rund av smør og melk. Han åpnet øynene og kikket inn i det store opplyste vinduet. Han hadde aldri sett maken! Her var noe han ikke visste hva var, dog kan jeg fortelle av det var et trivelig nyåpnet bakeri den lille gutten opplevde. I samme sekund som han hadde lest alle bokstavene på skiltet knaket det i sammenføyningene av den gamle knirkete broen idet en 50 år gammel og svært rusten spiker ga opp livet sitt i den bærende konstruksjonen, og gjennom falt han. Det ble mørkt før det ble lyst igjen og i en forferdelig fart falt han de om lag seksti favnene ned til vannet hvor han heldig- og utroligvis landet rett i en pram som fraktet ull fra områdets fineste sauer. Denne ullen var i særdeleshet av den mykeste sorten og selv om gutten av den reneste frykt hadde svimt av etter bare fjorten favners fritt fall, landet han trygt og godt i et rede av lange fibre som duftet lett av et allergi- og astmavennlig vaskemiddel for nettopp ull og silke.

Etter bare noen korte, dog meget lange, dager som blindpassasjer, forliste hele sulamitten og etter en kort, dog meget lang svømmetur nådde gutten snart sin endestasjon og sitt framtidige hjem, den lille øya.

Der satt altså vår venn bakeren i sønderrevne klær og med et spetakkel av hendelser i det lille hodet sitt. Det ble rent for mye å tenke på for gutten, så for å ikke miste sitt unge vett begynte han på et prosjekt som senere kom til å bli hans livsverk. Sakte men sikkert ble det lille bakeriet til. Gutten kunne fremdeles lukte alle godsakene fra bakeriet i byen. Siden han heller ville huske gode ting enn dårlige, fokuserte han på minnene om baksten han hadde opplevd i noen få minutter før skjebnen førte ham på ville veier.

Det var et lite forlatt hus på øya og gutten satte det snart i stand. Der var en fin gammel ovn av grovt metall, og en stor peis som han senere murte om til en vedfyrt bakerovn. Mel og korn og frø fikk han i alle varianter fra et skip som heldigvis hadde sin handelsrute forbi øya på sin veg mot storhavet. Gjæringsprosessen skapte han selv ved hjelp av egenlaget surdeig. Vann og salt fra hjemmesnekret destilleringsapparatur, sukker fra viltvoksende roer, og ved kom drivende til øya fra det store havet.

Dager kom og dager gikk og en rekke mer eller mindre mislykkede forsøk resulterte etter hvert i nydelig bakverk. Mange saker skjedde i årenes løp, som du kanskje forstår, dessverre er det ikke plass til alle historiene her. Dog: Fru Nesbit kom drivende på en gammel antikk kommode, Annabelle dukket simpelthen opp en vakker dag etter en stormfull natt, den tidligere ikke nevnte kua Berit ble bestilt fra fastlandet og kom via mel- og kornhandelsskipet, og ikke minst kom den tidligere så vidt nevnte Fru Ada til, her gestaltert til liv og røre ved den dyktige Fru Ada in spe, nemligen Frøken Ada Liclos:

Frøken Ada Liclos

På den andre siden av jorden, langt langt unna nærmeste siviliserte bebyggelse glødet det i puls fra et vindu høyt over bakken. Vinduet var pent plassert på en slitt men velholdt vegg noenogførr meter over bakken. Veggen var nøysommelig tegnet inn på de arkitekturelle tegninger og skjemaer for det lille, men funksjonelle huset som i sin tur var trygt plassert på en gren så tykk som en to hundre år gammel eik, i et tre i en urskog et sted.

I dette lille merkfundige huset bodde en mann og en jente. En far og en datter. Mannen het Rapsylados og jenta het Solcilada. Mannen var det man kaller en alkymist og jenta var hans dyktige assistent. Solcilada var omkring sytten år da noe absolutt fantastisk skjedde samtidig med noe aldeles grusefullt. Det en alkymist gjør er å framstille et middel som heter Livets Eliksir, og en substans som heter De Vises Sten. Dette gjøres ved å foreta seg et heller tidkrevende og presist utregnet eksperiment vi ikke skal gå videre inn på her bortsett fra å opplyse om at det trengs en rekke stoffer og hjelpemidler som ikke uten videre lar seg anskaffe i ubegrenset kvanta. Alkymisme forbindes uansett ofte med boblende gryter og glødende flammer, noe Solcilada med den største selvfølge oppfattet som helt ordinært og normalt. Dog skulle hun dessverre glemme det hele innen noen skjebnesvangre timers gang, foruten denne merkelige følelsen som senere støtt skulle komme tilbake når enn hun stod ved en gryte som måtte boble litt. Hun skulle komme til å like det svært godt.

Fra det svevende til det håndfaste: Solcilada var i årenes løp blitt en kløpper til å skaffe Rapsylados til veie det han måtte behøve for å gjennomføre sitt livs viktigste arbeid. I dag var hun atter på beina med lærvesken rundt livet og kniven i sliren. Solcilada hadde mang en gang skaffet faren gryter, slanger, reagensrør, gass til blusset, pinsetter og andre laboratoristiske rekvisitter. Hun hadde i dag fått en ny liste av faren og den bestod for det meste av urter og grønnsaker til middagen pluss noen måleenheter av utvalgte mineraler som berggrunnen i området var rik på og som var ytterst prekære i den alkymistiske lære. Men hun hadde også fått en merkelig liten farget og intrikat brettet konvolutt av Rapsylados. Han hadde smilt til henne på sitt sedvanlige kloke vis, men han hadde holdt blikket et hundredels sekund for lenge og hennes skarpe instinkt skapt av jungelens sjel hadde underbevisst fanget opp at noe muligens var rart da. Det var ikke fremmed for Solcilada å få en og annen lapp med en underlig gåte eller en avansert matematisk ligning på som hun mentalt kunne drøvtygge under sine daglige jungelferder, men summen av noen veldig få, men litt rare signal gjorde at hun åpnet og leste lappen før sin sedvanlige pustepause. Under flammetreets ildrøde krone satte hun seg lett ned og trakk i flikene. Lappen åpnet seg som en nydelig blomst fra Lariphiadebusken og der stod:

Min kjære Solcilada.
I dag skal du få en ny gåte. Lykke til.
Rapsylados, din far.

Tenk deg at du er i et rom uten dører eller vinduer. Hvordan kommer du deg ut?

Dette var en gammel gåte. En gåte hun holdt kjær og som hadde en fin poesi, men som hun i konteksten ikke kunne forstå eller løse. Hun hadde visst det nå åpenbare svaret på denne gåten i mange år: Slutt å tenke. Det var et så enkelt svar, men hun hadde hatt en åpenbaring da hun fant det som yngre. Svaret åpnet ikke bare for at det var verdifullt å se den enkelte situasjonen i større perspektiv, men ble heller en fast regel og påminner om hvordan å anskue livet. Plutselig koblet hun gåten og svaret med Rapsylados lære om ånd, tid og materie, og tankens kraft i det hele og innså i løpet at tre hårreisende sekunder hva lappen innebar. Livets Eliksir gir evig liv og De Vises Sten gjør uedle metaller edle, men dette er ikke i seg selv hva en alkymist i sannhet er ute etter. En ekte alkymist søker å transformere sitt sinn, sin sjel, sin essens til noe edlere. Å foredle simple stoffer og i prosessen også foredle seg selv. Men hvor langt kan man gå uten å måtte forsake det jordiske liv?

Hun kastet seg nedover grenene på flammetreet med bare noen få bremsende bevegelser, nådde bakken i løpet av noen sekunder og skøyt fart bort gjennom urskogens bunnvekst. Hun nærmet seg den lille stua i treet etter kort tid og kunne allerede kjenne at noe var i gang. Lys danset i luften og hun kunne se det sløret man skimter i møtet mellom kaldt og varmt vann vri seg drømmende og seigt over henne. Hun kastet seg oppover grenene og braste seg inn i huset hun hadde bodd i mange år. Det var som om hun hadde blitt skutt inn i en vektløs boble av klar sirup. Alt rundt henne, alt hun kjente så godt, alt fløt sakte og nesten lydløst rundt skikkelsen som hang ustøttet mitt i rommet. Rapsylados hadde åpne øyne med et rolig drømmende blikk. Ansiktet var likevel lagt i bestemte folder og kraften som oppløste alle kjente naturlover kom fra ham. Hun kunne ikke rope eller bevege seg, men sendte ham desperat en klar tanke og da så han på henne. I et splitt sekund så han på henne og smilte klokt men også litt beklagende, som om han ville si hei, min kjære, nå drar jeg, sånn må det være. Han sendte henne dog ingen tanke tilbake, han bare forsvant i et blendende intenst hvitt lys og det gjorde også hun.

En navnløs kvinne våknet en tidlig formiddag opp på en steinstrand på en liten øy langt langt fra folk. En øy som raskt ble et godt hjem i møte med en ung omsorgsfull mann. Den unge kvinnen tok navnet Ada Liclos og etter noen harde gode år bandt hun seg i tillegg til den unge mannen som fant henne. De snakket av og til om hvor hun kom fra, men hun husket aldri noe av det. Det eneste de hadde å gå på var at hun hadde hvisket noe da hun kom til bevissthet første gangen. …ada… Hun kom fram til navnet sitt ved å drodle rundt disse tre bokstavene og siden noen få andre som vaket i overflaten av amnesien hennes. I tillegg ble en merkelig ro og god glede vekket i henne hver gang hun stod ved grytene på kjøkkenet. Etter hvert dyrket hun denne gode fremmede velkjentheten i et yrke som autodidakt såpekoker med stort talent. Det tok ikke lang tid før hele andre etasje i det lille huset på den lille øya mirakuløst nok veldig langt fra urskogen, var fylt med velduftende såper, kremer og hudvask. Det var etter hvert ingenting å utsette på livet på øya, ja bortsett fra det åpenbare. De hadde ingen kunder.

Rachid Buenosfuentes

På den andre siden av kloden i en helt annen retning, langt langt fra den nærmeste polerte pol, skjedde det ganske samtidig et fantastisk og helt utrolig lykketreff av typen hell i uhell. En ung mann ved navn Rachid, gründer i sjel og hjerte, mistet hele sitt nye spahotell i et rasende værfenomen kalt El Nieto. Fortvilet og deprimert søkte Rachid vekk fra sivilisasjonen og havnet, 18 385,13 km fra sitt hjem, på en liten tilsynelatende ubebodd øy, hvor han aktet å forgå sjelemessig og legemlig i løpet av en kort og intens periode av altoverskyggende sorg og smerte. Lite visste vår venn Rachid at et meget omsorgsfullt og vakkert vesen, nemlig nette Fru Ada også holdt til der, og innen en time hadde gått fra hun fant ham, var han full av iver og livslyst atter igjen. Rachid var et klassisk eksempel på det man kaller et følelsesmenneske og lite skulle egentlig til for å sende ham fra den mørkeste avgrunn til den høyeste topp. Og det var på toppene han likte seg best, så han var nok ikke vond å be.

En rykende tomatsuppe laget på soltørkede tomater med hjemmelaget pasta og hardkokte egg fra egne høner samt et mykt nybakt hvetebrød laget på det fineste mel, nylig kjernet smør og fersk melk. Nytrukket torsk med poteter, gulrøtter, jordskokk og eggesmør med persille. En luftig og drømmeaktig deilig sjokoladechantilly vispet stiv med heftig engasjement fra alle tilstede og tilsatt en liten skvett calvados. Til slutt et glass portvin og en kopp mørkbrent kaffe boblet og sprutet til liv i en kanne på gassblusset. Et måltid så rikt på smak , farge, tekstur og liv at unge Rachid lenge satt stille og kjente gløden av tilfredshet ulme godt i kroppen. Etter en tankefull stund grep han glasset sitt med portvin, reiste seg opp og erklærte at hans pause fra livet for alltid var over. Med en tåre i øyekroken ved minnet om alt det tapte stod han en liten stund til før han strente til skrivebordet i den andre stuen. Straks kom han tilbake med flere blyanter, et stort stykke papir og ild i øynene. Resten av natten satt de tre rundt det runde spisebordet. Rachid snakket og gestikulerte med hendene, lo og snakket videre, mens Herr og Fru Bakeren nikket måpte og lo med når det passet seg. Store ting var i gjære. Både i og utenfor bakeriet…

Lass på lass med materialer kom fra fastlandet. Store vinduer. Store kar. Blanke kraner, rør og dusjhoder av messing. Meter på meter med ledninger til å lede vann. Sekk på sekk med sementsekker. Unge Rachid var ung og full av pågangsmot. Han startet med å grave ut og planere området han mente var det riktige arealet. Deretter laget han egenhendig hver eneste murstein han hadde regnet ut å måtte bruke. Han murte grunnmur. Han snekret skjelettet og satte bordkledning på. Han la inn alt av rør. Han la på hver eneste takstein. Han bygget et tolv meter langt basseng ned mot havet, hvor mye av vannvolumet lå i et naturlig basseng, gravd ut av Moder Jord selv gjennom flere tusen års løp. Han la seg sliten og lykkelig hver kveld og stod opp full av iver hver morgen, det være seg midtvinters i mørk storm, eller rundt sankthans i lange lyse døgn.

Tre år og sekstifem dager etter kvelden med det gode måltidet klippet Rachid over båndet foran døren inn til Rachids Øyspa under en høytidelig seremoni. Fru Nesbit gjødde lykkelig og dunket trebeinet i berget og Annabelle purret av gledens lyst. Herr og Fru Bakeren stod dørgende stille og holdt hverandres hender. Et år tidligere hadde Rachid begynt på det bygget som skulle bli til Adas Pensjonat og Såpekokeri, og her stod de altså og beundret det de hadde blitt vist som skjemaer, grove skisser og små notater den natten flere år tilbake. Et fullstendig Pensjonat med tilhørende spaavdeling, egen spisesal hvor en hel vegg var av bare glass og selvfølgelig det tilhørende bakeriet.

Inntil nå hadde Bakeren bakt kun fra en liten grunndeig om morgenen, for ingen spiste alt det deilige han bakte. Nå kunne det muligens bli andre boller på alle måter. Rachid hadde tenkt på det aller meste, og det eneste han hadde gjort rent markedsføringsmessig var å invitere en gruppe middelaldrende kvinner, en syklubb med åtte medlemmer, til å prøve anlegget en helg helt kostnadsfritt. Disse sprudlende glade kvinnene hadde nok vært skeptiske først, men de kom til helgen sin. Været kunne bli ganske brutalt og vakkert så langt ute i havet og damene elsket å bade i det oppvarmede utendørsbassenget med ekte bergbunn mens vinden rev dem i håret og himmelen så ut til å ville rives i stykker når som helst. Spisesalen ble også et yndet rom med sin glassvegg hvor man kunne se rett ut i havet hvor himmel og vann av og til var tydelig skilt og av og til var som et stort lerret i samme farge.

Da de dro hjem to netter etter var det en som sverget å ha blitt kvitt leddgikten sin. To andre gråt en liten skvett og lo forlegne av egne følelser over å måtte reise, og alle åtte sverget at det var den beste vannbehandlingen med den beste såpen, de mykeste sengene og den mest smakfulle maten de hadde opplevd i hele sine lange liv. De lovet å fortelle alle som ville høre om eventyret til havs, og en av de kjente visstnok en dame som var programleder i morgenprogrammet ”Opp og stå, store og små” på fjernsynet og hun skulle så visst høre om ikke denne venninnen kunne snakke litt om perlen på øyen, for det måtte det da kunne legges til rette for!

Hver kveld spiste de tre et måltid sammen og av og til disket de opp med et stort herlig måltid som de gjorde den gangen da livet endelig løsnet. En slik kveld satt de ute nede på bergene foran huset og så ut mot havet. Det var sommer og ganske sent, men lyst som i en tidlig skumring. Havet var mørkeblått nesten over i en blanding med grønt og himmelen var lysest rett over dem og mørkere mot horisonten. Store tunge mørkeblå skyer buldret seg sakte rundt der ute og ingen hadde sagt noe på lenge. Fru Ada lå inntil mannen sin med hodet lent mot brystet hans. Fru Nesbit ga fra seg et fornøyd sukk og la hodet sitt på fanget til Ada. Annabelle hadde krøllet seg sammen i fanget til Rachid, men sine mange klør i sentrum og Rachid selv støttet seg bakover på hendene sine. Inne i hodet hans luktet det av oppvarmet sjøvann og fuktig treverk og der var lyder av brusende vann og fornøyde sukk. I hodet til Ada boblet det i en såpegryte med lavendel og rekke på rad av nyvasket sengetøy og håndklær vaiet i den friske vinden fra havet. Og i hennes ektemakes sinn hevet det en nydelig deig på melet linduk med den lavmælte knitringen fra verdens beste vedfyrte bakerovn i bakgrunnen.

Fru Nesbit drømte om et digert kjøttbein og Annabelle om et kokt fiskehode.

Alt dette langt langt langt under himmelens buede stratosfære.